Bøker og naturlig ondskap.

Jump to Comments

 

I can only describe it in the briefest of terms: he cut the clothes off her body, slit her stomach,

and took the baby out.

 …

there was no escaping the sound of her agony.  

…

 

I høst greide jeg endelig å grave fram leselysten min, og det har resultert i at jeg de siste månedene endelig har greid å lese flere gode bøker. The Book Thief av Markus Zusak og Den Usynlige Muren av Harry Bernstein er begge bøker som virkelig greide å engasjere og forundre meg, -førstnevnte var så bra skrevet at jeg måtte lese så sakte som mulig for å nyte språket og oppbyggingen. Nå har jeg nettopp lest ut Brent Levende av Souad, en bok jeg flere ganger måtte kaste fra meg fordi jeg ble så forbanna over menneskets tilsynelatende naturlige ondskap.

Sitatet ovenfra er hentet fra en sånn bok, som gjorde meg forbanna, kvalm, trist og skamfull. Skamfull over å være menneske, og skamfull over å sitte inne med så lite kunnskap. Resultatet fra handlingen beskrevet ble en død kvinne, og et dødt barn hengt opp i et tre som en manifestasjon på enkelte menneskers makt. Boka det gjelder er Survival In The Killing Fields, skrevet av Haing Ngor i samarbeid med Roger Warner. En beretning om hvordan legen Ngor mirakuløst greide å overleve Røde Khmers regime i Kambodsja, trass i at han tre ganger ble tatt til fange for å bli torturert (for å få ham til å innrømme at han var lege), trass sykdommer og sult. Haing Ngor er forøvrig den samme mannen som spilte Dith Pran i filmen The Killing Fields, en film som strengt tatt ikke yter rettferdighet ovenfor sannheten man blir presentert for i boka, – en film tilpasset vestlige sinn som foretrekker sannheten innpakket i glanspapir. Boka er ikke tilpasset sånne sinn.

Jeg angrer definitivt ikke på at jeg leste boka, jeg angrer bare på at jeg ikke leste den før. Jeg har selv vært i Kambodsja, gått i Tuol Sleng fengselet og sett bilder fra mange av hendelsene, besøkt The Killing Fields, og alle de skremmende følelsene som den gang dukket opp var til dels gjemt og glemt da jeg begynte å lese. De følelsene kan man trygt si kom stormende tilbake.

Det er ufattelig trist, patetisk, latterlig, velg ord selv, at norsk ungdom får vite så lite om hva som hendte i Kambodsja for knapt 30 år siden. Mange skoler nevner ikke dette med et fnugg, og jeg var ærlig talt ganske kunnskapsløs selv fram til lærerne på Global Village stappet litt historie i hodet på meg. Det er derfor jeg velger å skrive en blogg om denne boka, sånn at andre i det minste vet at den finnes, og at den bør leses, uansett hvor lite eller mye man vet.

Boka er dønn ærlig - Ngor innrømmer alt om sine mørkere sider, forteller både negative og positive sider ved Kambodsjansk kultur, og ikke minst, tilbyr leseren historiske fakta samtidig som han beskriver det følelsesmessige kaoset han og kona gikk gjennom.

Boka fikk meg til å grine, den ga meg mareritt og den skremte meg. Den skremte meg fordi den forteller sannheten om mennesket. Trenger man flere bevis på hvor sårbart mennesket er, på hvor enkelt det er å dytte en enorm gruppe mennesker i gal retning og dermed drepe tusenvis av uskyldige på de mest bestialske måter, – og attpåtil bli stolt av det?

“Don’t look back, ” they said. ”Just keep on walking. Go home.” 

 

 

3 Kommentarer

Filed under Mennesker, Tankesnurr