Vil du se under kjolen min?

Jump to Comments

Halloween er vel overstått, og skolen måtte så klart slenge seg med på denne amerikanske skikken jeg egentlig er litt småskeptisk til. Men da Mona og jeg, som absolutt aldri har fritidsproblemer, så at skolen skulle ha spøkelseshistorie/skrekkfilm-konkurranse måtte vi jo bare være med. Vi er ikke akkurat erfarne filmmestre fra før av, men ærlig talt, hvor vanskelig kan det være å lage en film?

  Etter å ha kommet fram til omtrent ingenting i løpet av et par timer klarte vi å tyne ut en tynn historie fra mesterhjernene våre. Dette gjorde vi forøvrig under en litt tørr leksehjelpstime, og kreativiteten var absolutt i høyspenn. Men vi visste begge at med utrolige effekter og talentfulle skuespillere kunne filmen bli knallbra, uansett hva historien gikk ut på.

 Dermed ble historien om de to døde jentene og den dumme blonde jenta skapt. “Vil du være med å leke” skulle bli tittelen. Nå var det tid for casting, og etter en kort diskusjon ble det klart at Karoline og Anne Kari skulle få æren av å delta i vår skrekkinngytende mesterfilm.

 Anne Kari var ikke helt begeistret for ideen om at hun skulle få hovedrollen som den dumme, blonde jenta mens jeg skulle få lov til å være trygt plassert bak kamera. Hun ble nok aldri helt overbevist om at hun var et naturlig valg for rollen, men hun ble nå med på å bli drept til slutt. Mona og Karoline kledde seg i de flotteste kjolene vi kunne oppdrive på skolen, og sminket seg så pent de kunne. At resultatet lignet mest på spøkelsene i barne-tv-serien Uhu var kanskje ikke den konkrete planen, men det funket jo som fjell, og da var det bare å begynne å filme.

 Ja, vi fikk kanskje en god del rare blikk der vi sto i vaskekjelleren og sølte ketchup på et håndkle mens morderjentene våre spilte så psykotiske som overhodet mulig. Men det var uansett gøy. Mona og Karoline må absolutt være de beste dauingene som er å oppdrive, for de spilte skummelt bra. Mona hadde killer-blikket inne, og replikken hennes ”Vil du være med å leke?” satt som et skudd. Og ingen, absolutt ingen, kan slå Karolines spontane moves, spesielt ikke når det gjelder å åpne en tørketrommel med stil.

 Filmingen den første dagen gikk bra, men vi måtte stoppe etter at det ble for mørkt. Lyden funket fint, og alt så lyst ut. Dagen etter fortsatte vi med samme humør, og filmingen av høydepunktet ble en suksess. Karoline spilte absolutt overbevisende da hun spurte det stakkars offeret ”Vil du se under kjolen min?”. Drapet gikk så å si knirkefritt det også. Så vi var en fornøyd gjeng som skulle redigere senere på kvelden.

 Akk ja. Mesterhjernene hadde visst ikke gjennomført suksess den andre dagen likevel. Det viste seg nemlig at vi hadde filmet uten lyd den andre dagen. Vår mest geniale replikk ”Vil du se under kjolen min?” var søkk borte. Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg følte meg så veldig lur da vi fant ut dette, men ærlig talt, det er min første film, litt feil må jeg vel få lov til å gjøre jeg og?

 Uansett fikk vi en ekte mesterhjerne med på laget, Erik. Han skulle hjelpe oss håpløse idioter med å redigere filmen, og foreslo å lage stumfilm i stedet. Tja, det var jo vemodig å gi slipp på Monas og Karolines vakre ”dans-i-måneskinn”-sang, og Anne Karis skrekkhyl, men hva kan man gjøre? Stumfilm ble det.

 Vi satt ganske mange timer og så på at Erik gjorde redigeringa, og lot som om vi skjønte hva som foregikk. Litt krangling ble det også, da Karoline absolutt ville ha Dovregubbens hall som soundtrack under Anne Karis fluktscene. Vi klarte på en eller annen måte å vri oss unna den musikken, og endte opp bl.a. med Psycho i stedet. Erik la skummelt mye arbeid i redigeringa, og skapte den flotteste stumfilmen jeg noen gang har sett (nå har jeg riktignok ikke sett noen andre stumfilmer, men jeg er ganske sikker på at ingen slår denne).

 Så nå kan mesterhjernene og de håpløse idiotene være stolte av resultatet. Visninga ble en suksess, selv om oppmøtet var noe skuffende (Solborg-elevene prioriterte byen framfor Halloween-fest den kvelden). Vi kan ikke annet enn å takke Erik for at resultatet ble så bra, selv om skuespillernes fantastiske bragd også hadde enormt mye å si.

 Så er det bare for fansen å glede seg, for skrekkmesterne vil forhåpentligvis ikke gi seg med det første. Morderjentene vil kanskje returnere i en oppfølger, muligens til og med med lyd neste gang. 

3 Kommentarer

Filed under Jeg gjør ting