Jeg har gjennomgått mine to første sjødykk, og følelsen av det er helt grusom smertefull. Det finnes ikke et punkt på kroppen min som ikke gjør vondt. Fingertuppene er ømme mens det prikker i tærne etter 7 timers sammenpressing i en så altfor liten dykkerdrakt. Ryggen har tatt natta den også. Akkurat nå føler jeg for å bare ligge rett ut i en seng og bli der frem til neste sommer.
I tillegg lukter rommet mitt av deilige, våte klær som har vært innestengt i en tørrdrakt (??) brukt av 116 svette karer. Livet er jammen herlig ja.
Dagen begynte ganske grusomt med at vi oppdaget at bilen vi hadde lagt utstyret vårt i (eller, utstyret til dykkersenteret dessverre) befant seg i Sandnes. Tanken på hvordan Hitler ville reagere på det skremte vannet av oss alle. Lykken var derfor stor da vi kom fram til senteret og fikk den gode nyheten. Hitler skulle ikke være med!! Kanskje det kunne bli en fin dag likevel.
Utstyret kom fram etterhvert, og etter mye pakking havnet vi på plassen der vi skulle dykke. Været var elendig og ventilen min lakk og alt virket bare feil til å begynne med. Tørrdrakten jeg fikk passet ikke, men var den eneste som var igjen. Det var klin umulig for meg å rette ut føttene, og hendene mine fikk null blodtilførsel. Deilig.
Da det endelig ble min tur til å dykke steg humøret betraktelig. Bare det å klumse rundt i sjøen med 3 liter saltvann i kjeften og to enorme svømmeføtter stikkende opp kan jo gi enhver idiot latterkrampe. Og det gjorde det jo også. Jeg hadde null bevegelseskontroll, men klarte nå til slutt å synke til bunns. Landet så klart på ryggen og sleit litt med å få balanse og greie å sitte rett, men jeg fikk det til. Instruktøren (en snill mann faktisk som ikke kjeftet på en sjel) forlot meg ganske raskt for å hente Hanne som ikke greide å synke like lett.
Og det er en utrolig merkelig følelse. Å sitte helt alene på sjøbunnen og puste. Først tenkte jeg ikke på noe, for å unngå å få panikk. Men så kom en fisk svømmende forbi, og jeg forstod hvor jeg var. Ble litt småengstelig etterhvert, det var jo litt ensomt å sitte der helt alene og ikke se annet enn fisk, men det var deilig også. Det er rett og slett herlig å innse at du ikke dør av å sitte på sjøbunnen, og å faktisk ha det helt fredelig og rolig rundt deg.
Instruktøren kom ned igjen etter en stund og vi svømte litt rundt. Vel, han svømte, mens vi to andre krabbet langs bunnen. Det var om å gjøre å ta tak i steinene og dra seg fremover. Det var litt slitsomt og jeg følte meg passe idiot som krabbet oppe steinene og sikkert moste hundrevis av småfisk, men hva kan man gjøre? Vi satt en liten evighet og stirret på en nakensnegle som visstnok bevegde seg. Jeg så det ikke. Men instruktøren var veldig fascinert, så da later jeg som om det var en utrolig fascinerende opplevelse, jeg også.
Etterhvert skjønte jeg at jeg faktisk kunne gjøre det samme som jeg gjorde i går, å kontrollere oppdriften. Det resulterte i at jeg også kunne svømme rundt, uten å holde fast i alle steinene. Dessverre tok den ene svømmefoten min seg en liten ferietur på egenhånd og jeg måtte lete etter den. Instruktøren måtte hjelpe meg med å få den på, og det gjorde at jeg kavet og veivet med beina i været, og hodet andre veien. Jeg så nok utrolig teit ut, for Hanne lo så mye at maska ble fylt av vann, og det tok evigheter før hun ga seg. Jaja, fint å kunne være til underholdning for andre. Jeg skjønner godt at det ser komisk ut å ligge i fødestilling på sjøbunnen.
Ellers gikk resten av dagen noenlunde smertefritt, ser vi bort fra at Hanne nesten druknet meg. Men sånne små detaljer må man jo regne med. Det var utrolig godt å få dra seg selv ut av tørrdrakten til slutt, selv om vannet bare rant av meg og jeg klasset rundt i våte klær. Som instruktøren sa; “forskjellen på en våtdrakt og en tørrdrakt er at i en våtdrakt skal du bli våt, mens i en tørrdrakt blir du våt.”
1 kommentar
oktober 4, 2006 at 4:11 pm
Dette er jo ikke dykking. Dette er komedie på høyt plan!