Dykking med Hitler – dag en

Jump to Comments

Nå har jeg ventet en liten evighet (det vil si noen uker) og endelig har vi begynt med dykkinga. Etter sånn omtrent ikke-eksisterende teoriundervisning har alle endelig bestått dykketeorien og vi har fått prøvd ut donald-føttene.

 En ting kan jeg si med sikkerhet allerede; svømmeføtter er omtrent noe av det verste du kan ha på beina. Å kjenne en stiv plastkant skjære seg inn i foten din mens du desperat prøver å kave deg framover (eller oppover eller nedover eller sidelengs – en nybegynner er ikke så kresen på det) er ikke behagelig. Det var litt skuffende.

Men uansett, det var ikke der vi skulle begynne. Vi stabbet avgårde til Jæren Dykkesenter, spente og klare for vår første time i vannet. På senteret møtte vi Stavangers svar på Hitler ferdigkledd i militæruniformen (og jeg håper Hitler ikke leser dette, for ellers kan jeg sikkert kysse dykkerlappen takk og farvel). Etter å ha stådd der og stirret “jeg-skjønner-ingenting-jeg” ut i luften en viss tid fikk vi ordre om å hente utstyr. Det var allerede da Hitler begynte å vise Hitler-tendenser, men vi tenkte at han sikkert bare hadde dårlig humor eller noe sånt.

 Så stabbet (det vil si kjørte, for de som måtte lure) vi videre til bassenget i Sandnes. Der ble vi bedre kjent med Hitler som lærte hvordan vi skulle feste flaska til vesten og alt sånt dill som egentlig avgjør om du dør eller ei når du kaver rundt i sjøen. Fremdeles virket Hitler som en vanlig, streng fyr og ingen klaget…

 Etter litt plasking og lekepusting i bassenget ble vi linet opp på en lang rekke for å gjøre diverse øvelser. Med svømmeføttene på. Det var omtrent her jeg oppdaget hvor utrolig klumsete og dum man føler seg med disse stive, lange tingene på føttene. Det er ikke enkelt å flyte rundt i et basseng og slite vettet av deg for å få beina dine til å gå ned. Når jeg endelig greide å stå noenlunde normalt (dvs. fant en bassengkant å tviholde meg til) ville Hitler, – fremdeles menneskelig, at vi skulle stå på kne under vann og følge ordre derifra. Stå på kne under vann ja. Kjempeenkelt. Du bare bøyer beina dine og setter deg liksom. At føttene flyter oppover og kroppen din denger inni sidekameraten som på sin side sliter med å finne opp-ned på bassenget ødelegger litt av det enkle prinsippet, men det skal visst funke fint å bare sitte der, helt stille. Joda, det gjorde jo det til slutt, men jeg vet ikke hvor mange føtter og flasker og masker jeg fikk i hodet innen den tid.

Hitler lærte oss flere enkle ting som egentlig er utrolig praktisk å kunne, men som ingen egentlig interesserer seg for å vite. Etter dette fikk vi lov å svømme fritt en liten stund. Det ble ganske sosialt der nede på bassengbunnen etterhvert, der vi krabbet langs gulvet og ikke forsto en dritt om hvordan visse personer faktisk greide å svømme i vannet. Vi stumpet rundt en liten stund før vi skulle opp igjen. Og det var der det skjedde. Hitler meldte seg.

 Vi var et par stykker som så uskyldig klatret opp av bassenget og satt oss på kanten, fornøyde med at vi gjorde det uten å halvdrukne eller noenting. Så kom Hitler springende fram til oss bannende og veivende som et uvær. Hva faen gjorde vi på denne siden av bassenget? Hadde han ikke sagt at vi skulle opp på den dype siden??? Jeg var redd for at stakkaren skulle få slag eller noe og påpekte at han ikke hadde sagt et eneste ord til oss. Joda, det var han enig i, men vi burde komme oss til den andre enden fort som svint, før han stauret avgårde i et mildt raseri. Skremt? Vi? Neida! Vi hadde bare litt lyst til å denge et lite blybelte etter fyren og ta neste buss hjem, men vi styrte oss og bestemte oss for å la Hitler ha ansvar for livene våre en liten stund til.

 Vi ble kastet i bassenget igjen, og kort sagt lærte vi å få litt kontroll. Lykken var stor for meg da jeg oppdaget at det faktisk gikk an å svømme under vann også, uten å skrape borti bunnen hele tiden. Det var også koselig å greie å snu seg helt rundt uten å havne på ryggen og ligge der og stirre i taket til en tilfeldig bevegelse snurret en tilbake igjen. Jeg så ikke mer til Hitler, eller rettere sagt, jeg hørte han ikke mer. Det er det som er så vidunderlig med dykking. Alle holder kjeft under vann. Dessverre greide Hitler fint å finne noen andre å torturere med kjeftbruken sin. Hitler likte ikke at alle ikke greide de enkle øvelsene hans, og forklarte grundig og tydelig at de som ikke greide å tømme masken for vann kom til å drukne dagen etter på 4 meters dyp. Koselig.

Og det var sånn vi avsluttet dagen. Noen overlykkelige for at dagen med Hitler var over, andre livredde for drukningen som visstnok skulle følge dagen etter. Man kan vel trygt si at stemningen ikke var helt på topp på vei tilbake til Solborg, og mange gruet seg til å måtte treffe Hitler igjen på mange meters dyp.

10 Kommentarer

Filed under Jeg gjør ting