Å ha bodd i Bergen

Da jeg flyttet til Bergen i høst, skrev jeg et innlegg om hvordan det var å bo i Bergen så langt. Nå har jeg snart vært her ett år, og skal snart flytte. Igjen! Noen burde låse meg inne slik at dette flyttsame-genet i meg snart hemmes, for slik kan jeg ikke holde på.

Etter tydelige hint fra Vaskeklut har jeg altså bestemt meg for å gi en liten oppdatering av året, sånn at vi har en liten oppsummering før jeg flytter. Jeg tar det likesågodt punktvis etter samme rekkefølge som den forrige lista:

• Leilighet: Noe møl.  Fraværende vanntrykk og dass som måtte skiftes ut. Noen uker med den gode, gamle skylle-ned-med-bøtte-metoden gjorde at hele leiligheten mistet sin sjarm. Dog fikk vi et pent og hvitt toalett til syvende og sist som i det minste ikke lekker dovann i alle vinkler.

• Mat: Hver lørdag er det Grandis på meg. Ja, faktisk. Mona og jeg sluttet med våre fantastiske oppkast fiskegryter og jeg ble etterhvert bevisst på å være økonomisk i tillegg. Da er Grandis bra.

• Sykling: Det sluttet jeg med. Ingen flere uheldige sammenstøt med skilt etter dette smarte trekket.

• Skole: Åh gud så nerdete jeg er, men matte er faktisk gøy! Skolen ble bedre etterhvert, og jeg har oppdaget at jeg liker matte veldig, veldig godt. Faktisk så godt at jeg til og med har vurdert å bli mattelærer. Jeg vurderer det fortsatt. Jeg kan nå fint fortelle høst-Prikken hvorfor jeg gjorde dette.

• Vær: Jeg siterer meg selv fra høstbloggen: ” Jeg tror værgudene venter på at jeg skal komme frem til at Bergen er en helt fantastisk by med nydelig klima, før de bestemmer seg for å drukne meg en dag jeg naivt sykler til skolen iført shorts og t-skjorte.” Jeg hadde rett. Dessverre. Jeg var riktignok ikke iført shorts og t-skjorte da jeg innså dette (for jeg er jo ikke lettlurt), men i Bergen regner det absolutt HELE tiden.  Frøken “jeg forstår meg ikke på folk som får mørketidsdepresjoner” fikk en kraftig regnstidsdepresjon. Mørketida er i det minste over etter noen måneder.

• Festing: Hva var nå det igjen?

• Plagsom festing: Øreproppene ble mine beste venner i år. La det få si sitt. Nå hørte jeg forøvrig nettopp noen fulle folk tryne i trappa.

• Snop: Tror vi hopper galant over dette punktet.

• Å gå tur i de syv fjell: Jaaa, det HAR jeg gjort! Ikke nok med at jeg fikk en barsk trønder (frøken Vaskeklut) til å ta meg på Fløien (med banen da, men vi GIKK jo litt rundt der oppe!), jeg har faktisk gått både opp og ned Ulriken! Riktignok tryna jeg halve veien ned, og de fleste bergenserer går vel disse fjellene til morgentrim, men jeg har nå hvertfall vært på et fjell eller to. La oss si oss fornøyde med det.

Nå er det det glade sørlandet som står for tur. Denne gangen skal jeg bli der lenger enn ett år. Jeg lover. Hvis ikke skal jeg printe ut alle bloggpostene mine (som heldigvis ikke er SÅ mange) og spise de.

Påska

 Neida, prikkerom er ikke helt dødt, for her kommer faktisk en bloggpost! Bloggen er egentlig inne i en slags langvarig dvale nå, men her er altså et livstegn, før vi tar en liten dvale igjen (tror jeg?).

Uansett, jeg har vært hjemme i påska! Tradisjonen tro (for sånt har jeg jo skrevet om en hel gang før!) må jeg fortelle hvordan det var, for påska i Kauto er for meg et stort høydepunkt. Da skjer det faktisk ting i den halvdøde bygda, og for de som vil (jeg er ikke blant dem, jeg later meg litt mer) er det fest hele uka lang.

Det var som vanlig et kapittel for seg selv bare å komme seg hjem. Jeg stilte opp på Flesland klokka halv ti på morgenen, og regnet med å være i Alta 5 timer senere på dagen. 12 timer senere var jeg derimot ikke i Alta, men på et hotell i Tromsø, helt alene (vel, ikke helt alene, fikk selskap av et kjempekoselig pensjonistpar som også skulle til Alta, men jeg var hvertfall helt alene på rommet).

Jeg kom meg altså hjem til Kauto dagen etter, mandag, der både foreldre, type og broren min med familie ventet. Søstera mi og gjengen valgte dessverre å ikke tilbringe påska i Kauto dette året, så påska ble en smule mer amputert, da den tradisjonelle og meget underholdende påskekrangelen mellom henne, brodern og pappa altså ikke kunne finne sted rundt middagsbordet. Triste saker. Likevel var det mer enn nok unger i hus til å sjarmere meg, og høydepunktet var vel da Leif-Ove påsto at jeg måtte ha en baby i magen siden jeg slet med å kneppe igjen finbuksa. Pøh, den har bare krympet, tenk!

Sånne søte skilt var nytt for meg i år. 

Tirsdag kveld ble det snøkino, eller såkalt scooter drive-in på oss. Filmen vi så var Død Snø (som forøvrig er en flott zombiefilm, eventuelt en elendig skrekkomedie hvis du ikke liker zombier), og selv om jeg har sett filmen før var det kjempefint å se den igjen på den måten. Snøkinoen var plassert ved hotellet og utsikten var flott. Det er en spesiell opplevelse å se på blodige zombier på lerretet samtidig som du kan gløtte opp på himmelen og beundre stjernene. Bortsett fra det var det forbanna kaldt.

Onsdag dro hele familien i bryllup i Karasjok. Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer enn at det var veldig, veldig kaldt, mye venting og et flott brudepar. Og enda mere venting. Kjempemye!

 

Salmesang, derav en våken far i bakgrunnen, som i likhet med organisten tok seg en blund innimellom.

Torsdag var det ut i friluft igjen, denne gang på uteteater. Jeg har så vidt nevnt det før og slengt ut bilder fra scenen i høst lenger nede her i Prikkerom. Stykket het altså 1852, og var om Kautokeino-opprøret. Det var litt mindre kaldt denne gang, og stykket var kjempebra og scenen og omgivelsene var, som ventet, helt nydelig. Det eneste som ikke passet inn var scooterkjøringen man kunne høre i det fjerne, og en del mobiltelefoner som måtte ringe her og der. Kautofolk har ikke helt skjønt det der med å skru av lyden når man skal være publikum. Mulig det bare er jeg som er prippen.

 

Sånn ser Kautokeino ut fra det ustabile skihoppet, hvis noen skulle lure.

Fredag tok vi oss en scootertur ut i det fri med hele familien og litt til. Noen var så sporty at de gikk på ski, mens jeg heller satt i sleden de få kilometerne vi kjørte, siden jeg er verdens største kløne på ski, og foretrekker å bedrive sånne aktiviteter med andre kløner i fred og ro.

På kvelden dro jeg og typen på det som hvertfall var høydepunktet for meg denne påska, Niko Valkeapää-konsert på hotellet. Den konserten var HERLIG! Ja, jeg må til og med si det med store bokstaver! Fy flate, jeg var helt i drømmeland. Det var intimt og koselig, og Niko og bandet hans var enda bedre live (og jeg elsker musikken ikke-live også). Musikken og stemningen var bare nydelig, og det var definitivt et par herlige timer der jeg ikke gjorde annet enn å smile, nyte og å være glad. En deilig konsert, rett og slett!

Lørdag var det Sami Grand Prix. Jeg nektet som vanlig å gå glipp av det, og fikk med meg typen, pappa (ingen SGP uten han) og Tonje. Jeg hadde ikke så store forventninger i år, og ble heldigvis positivt overrasket. Joikedelen var nå sånn som den pleier, brukbart kjedelig, dog var joikearmen og pustepausene litt fra fraværende i år. Sangdelen var nå også, tjah, helt grei. De fleste som deltok var like klisjefylte som samiske smøresangere liker å være, men vinnerne, de var knall! SomBy het gruppa, som er finsk, og består av 3 jenter og 2 gutter mellom 17 og 19, og til å være så unge spilte de, i mine ører, imponerende god rock. De er visst i ferd med å gi ut plate, og den skal jeg definitivt ha! Pauseinnslagene var også usedvanlig bra, og trommeduoen Elvenes og Dunfjell fra Kauto hadde en god dose wow-faktor over seg. Det er ganske tydelig at kulturlivet blant de yngste begynner å ta seg litt opp, for det var et litt annet nivå blant de unge enn da jeg var tenåring (herregud så gammel jeg begynner å bli). For de som skjønner hva jeg mener var det ikke akkurat UKM-standard, for å si det sånn…;)

Etter lørdagen forsvant litt av energien, og det ble ikke gjort så mye mer vettugt resten av påska, annet enn å spise (for en fattig ikke-student er det ganske stort) og å bidra til å gjøre whiskylageret til pappa en smule mindre fullt. Siste dagen tok jeg, typen og foreldrene mine og kjørte til Biedjovaggi slik at søringen min fikk se litt skikkelig vidde, og det var så pent og vakkert atte.

 På vei mot Biedjovaggi. Påskeværet var som man kan se flott.

Så det var rett og slett en flott påske for min del. Jeg liker jo å skryte av påska i Kautokeino, fordi det skjer så mye, og det skal sies at jeg egentlig har deltatt på alt for lite. Det var flere konserter hver dag hele uka, scootercross og reinkappkjøring (enormt kjedelig om noen skulle lure). Men jeg er nå egentlig den type person som trives best i det kaotiske huset til foreldrene mine der jeg kan sitte tilbakelent og nyte at jeg slipper å oppdra alle de søte, energiske ungene som liker å lage masse lyd og indirekte fortelle meg at jeg har blitt tjukk.

 

Driving in a winter wonderland

Jeg og mamma skulle på en liten fotosafari i dag. Himmelen var som vanlig absolutt nydelig, og vi tenkte vi skulle forevige den ved kirka. Været var kaldt og surt, så vi ga opp kirkeprosjektet etter noen knips, og bestemte oss for å dra videre. Heldigvis for oss skulle gudstjenesten begynne akkurat da, så det var fullt av biler og trangt på veien da vi skulle kjøre avgårde, og ikke minst massevis av folk som ikke kunne unngå å se oss i vårt forsøk på å ikke delta i gudstjenesten.

Det ble altså dårlig med bilder, og de fleste ble uklare, men vi kan jo dokumentere dagens noe pinlige opplevelse likevel.

Sånn ellers kan jeg si at jula så langt har vært herlig. Vinteren her er absolutt nydelig, det er mer enn nok snø, lyset på himmelen imponerer meg dag etter dag (og virker umulig å gjengi på bilder), og jeg husker hvorfor jeg alltid brukte strømpebukse OG ullongs under buksa da jeg bodde her tidligere.

God jul!

Pepperkakehus

Det nærmer seg endelig jul, og selv om Bergen mangler noe av det aller viktigste, nemlig snøen, så har nå julestemninga begynt å snike seg ganske alvorlig innpå likevel. Og det er bare 5 dager til jeg drar hjem!

Så i dag har vi her i Lukket Avdeling, sammen med Helene og Karoline, laget pepperkakehus. I år var det viktigste at pepperkakehuset skulle smake godt, så vi tok ikke så mye hensyn til det estetiske. Men det ble nå ganske vakkert likevel, syns nå vi. I hvertfall hvis vakkert betyr det samme som “ser ut som det smaker godt.”

Vi bare pøste på med godteri, vi altså. Mens vi lagde historier om snopekrokodillene som skulle spise labannissene, og sånne ting. Og så så vi på jul i skomakergata mens vi holdt på.

Dette er en forbryternisse som skal stjele godteriet inne i huset.

Se det fine huset.

 

Etter en stund måtte vi selvfølgelig ødelegge huset, sånn at vi kunne nyte smaken av skaperverket vårt. Vi så på en del episoder av The julekalender, drakk te, og spiste oss veldig kvalme. En perfekt pepperkakehuskveld altså.

 

Likevel, selv om huset smakte meget godt, syns jeg ikke det slo pepperkakehuset vi lagde i pepperkakehus-konkurransen på Solborg (som vi ikke vant, merkelig nok). Da gjorde vi det mest mulig makabert med blod og myrdede seigmenn, og var utrolig stolte. Pepperkakehuset ble dessverre aldri spist.

Her har labanmafiaen vært på ferde (legg merke til den grønne labanen som truer den andre med kniv) og drept de uskyldige sivillabanene. Det var en meget blodig affære, men labanmafiaen er jo en farlig gjeng, så hva annet kan man forvente?

God jul!

Hjemlengsel

Jeg sliter litt med hjemlengsel for tiden. Det er høst, jeg er sliten og regnet bare høljer ned dag ut og dag inn. Da er det kanskje ikke så rart at jeg savner hjemmet mitt litt? Jeg har ikke vært nordpå på snart et år, og jo mer jeg trasker rundt i været her i Bergen, jo mer vil jeg hjem. Hjem til kulde, frisk luft, stjernehimmel og ikke minst stillhet.

Det bråker altfor mye i Bergen. Det regner litt for mye også, men jeg visste jo hva jeg kom til.

Da hjelper det ikke mye på hjemlengselen når den kjære mammaen min sender meg et av de flotte bildene hun har knipset i det siste… 

Det er tatt nede ved elva i Kauto, der Beaivvas holder på å sette opp et teaterstykke om Kautokeino-opprøret. Sikkert veldig kaldt for de stakkarene som må jobbe med det, men utrolig pent å se på så langt!

Alt ser så stille ut. Det savner jeg.

Takk til mamma som tar seg bryet med å vise meg hvor pent det kan være hjemme. Selv om hjemlengsel kan være tungt til tider, så er det faktisk også utrolig deilig å lengte hjem. Da har jeg hvertfall noe å se fram til.

Sukk!!

Er det meg du snakker til?

Jeg er vel kanskje ikke den mest utadvendte, pratsomme personen å finne her i området, men det ser ut til at utadvendte, pratsomme personer finner meg. Og når man er typisk norsk er det jo ikke så lett å vite hvordan man skal håndtere fremmede, imøtekommende mennesker som faktisk tør å se deg i øynene og prate til deg helt uten grunn!

Jeg synes det er veldig trasig at vi nordmenn (med meg som et prakteksemplar) er så fastgrodde og redde for kontakt. Vi hater å sitte ved siden av fremmede på bussen, og når vi først må gjøre det stapper vi musikk i ørene og kniper munnen hardt igjen. Hvis noen ukjente forbipasserende hilser stopper vi opp, kikker litt rundt oss og skjønner ingenting.

Så da er det jo ekstra gøy når jeg får alle raringene på jobb, eller når de pratsomme menneskene setter seg ved siden av meg på bussen. Bussmannen som ikke visste forskjell på Hardanger og Finnmark og som ville invitere meg hjem på singstar og pepperkaker har jeg jo tidligere nevnt. Det samme gjelder mannen som stoppet meg på gata i Stavanger kun for å snakke litt og spørre meg om jeg var fransk. Men jeg tror ikke jeg har nevnt tømmerstokkmannen?

Det var i hvertfall tømmerstokkmannen som var starten på min “rare-fremmede-snakker-til-meg-karriere.” Merk at rare i denne sammenhengenen egentlig bare betyr pratsom og utadvendt, men siden jeg er norsk, så er utdavendte mennesker rare.

Tømmerstokkmannen traff jeg på bussen til Narvik for 4 år siden. Jeg var så dum at jeg brøt de norske normene om å ikke se på fremmede, så jeg så på han da han passerte bussen utenfor (han hadde en sinnsykt kul hatt). Jeg kan trygt si at jeg skvatt da han plutselig sto foran meg inne i bussen og sa “Heiaa, æ så at du kikka på mæ i ste, kan æ få sætte mæ ner?” Jeg ble superstressa og stammet bare fram et ja mens jeg tenkte for meg selv at dette kunne jo gå bra, det er ikke så farlig å snakke med fremmede!

Jeg ombestemte meg raskt, for den fyren visste virkelig ikke hva stillhet betyr. Han snakket og snakket og snakket (greit nok), og var helt i hundre. Han ville besøke meg i Narvik sånn at vi kunne dra og spise pizza eller something, han ville besøke meg i Kautokeino sånn at vi kunne dra på Kaffegalleriet (for det visste han hva var) og holde hverandre i hendene og drikke kaffe. Han ville danse med meg på den bittelille hybelen min (”men da blir det jo bare ekstra kos!”). Og han fortalte stolt om jobben sin som gikk ut på å bære tømmerstokker. Jeg spurte han om det var en bra jobb, og han fortalte henrykt….; “Du sku bare visst kor utroli’ spennanes det e’! Kvær gang æ ska ta å bær en tømmerstokk må æ stopp å tenk for mæ sjøl: Klare æ å løfte den her nu eller klare æ det ikke? Det e like spennanes kvær gang! Å så blir æ så sterk!”.

Jaja. Mannen skulle heldigvis til Finnsnes så han gikk snart av bussen, med en lovnad om at han skulle se etter meg på Riddu-Riddu. Ingen festival på meg den sommeren, gitt.

Denne episoden var der og da ganske stressende for meg. Utrolig morsom i etterkant så klart, og til og med medpassasjerene på bussen kom og ga meg et klapp for skuldra for å ha holdt han ut. Men nå tenker jeg, burde jeg ikke heller bare ha tatt det for hva det var der og da? En samtale mellom to fremmede (en av de litt snodige, vel og merke), der man bare kan snakke om alt mulig meningsløst, uten noen forpliktelser til noe som helst. En samtale der man får tiden til å gå samtidig som man får kjennskap til et annet menneske? Trenger det å være så sabla skummelt?
Da jeg dro til Tallinn i sommer fikk jeg igjen en pratsom fyr ved siden av meg. Småfull og veldig pratsom. Samme greia, han pratet, ville ta på ipoden min, og jeg var stressa og oppgitt over at jeg ikke kunne lukke øynene og høre på musikk. Jeg var ikke interessert i å leke sosial, men høflig som jeg alltid er ga jeg ham min oppmerksomhet.

Så for en bitteliten tid tilbake satt jeg på et fly igjen, denne gangen til Bergen. Jeg fikk en norsktalende finne (en fyr fra Finland, hvis noen skulle bli usikre) ved siden av meg, og han begynte å snakke før han i det hele tatt hadde satt seg. Jeg var trøtt og sliten og bannet innvendig for at jeg måtte “få en av disse” igjen. Kan ingen la meg benytte meg av offentlig transport uten å bli forstyrret av diverse utadvendte tullinger?

Vel, det var faktisk ikke så ille denne gangen. Fyren var fullstendig oppegående (sett bort fra at han var utadvendt), og etter ti minutter innså jeg at hvis jeg bare la bort denne fremmedfrykten så kunne jeg faktisk få en hyggelig samtale ut av dette! Hurra! Vi snakket om hvor teit været i Bergen er, om hvor teit det er med jul uten snø (vel, hva vet jeg, det pleier ikke jeg å oppleve) og hvor teit det er med husleie. Ingen invitasjon til hverken dans eller pepperkaker så det var jo hyggelig. Så for første gang i mitt liv har jeg hatt en samtale med en fremmed på et transsportmiddel uten å bli plaget av det! Og det går faktisk fint an å ta fly uten å høre på musikk.

Så noe har jeg da lært. Det er kanskje ikke alle de raringene som kontakter meg som er problemet, men reaksjonen min. Så neste gang noen fremmede snakker til meg uten grunn skal jeg prøve å holde pulsen normal og faktisk bare være imøtekommende. Om den fremmede viser seg å være utrolig merkelig gjør da ikke det noenting? Merkelige mennesker er faktisk mye mer interessante, for de kan man skrive blogg om.

Men hvis de presterer å påstå at Hardanger ligger i Finnmark er det over og ut. Da kommer jeg ikke til å like de uansett hvor kul hatt de har.

Å bo i Bergen

Vel, da har jeg bodd i Bergen en liten måned, og det er kanskje på tide å fortelle litt om hvordan det er. La oss ta det punktvis:

• Leilighet: Jeg bor i en leilighet uten stue i trygg avstand fra sentrum. Jeg bor sammen med mine labile fra Lukket Avdelig (som alle bør kjenne til, kjenner de meg), og hvis noen vil besøke oss bør det ikke være vanskelig å vite hvilken ringeklokke man skal ringe på!

Leiligheten er forøvrig helt grei den. Til å begynne med var jeg litt allergisk, men etter en tur hos legen er det problemet fikset. Vi er ikke alltid så flinke til å rydde (vel, jo, JEG er, syns jeg *hint*), og av og til kan papirsøpla flyte litt når dunken ute er full. For kildesortere gjør vi!

• Mat: Vi er ganske flinke til å lage oss skikkelig middag. Aldri grandis her i huset (vennligst ignorer bildet over). Resultatet blir like delikat hver gang, som for eksempel Monas fiskegryte. Nei, det er ikke  oppkast.

• Sykling: Sykling i Bergen er noe mannskit. Det er livsfarlig, og det kommer til å ta livet av meg før jeg rekker å feire påske. Jeg hadde et veldig uheldig møte med et Notar-skilt her en dag, og etter det kan man trygt slå fast at jeg aldri glemmer hjelm. Sett bortsett fra skumle skilt, er det mye kø-sykling, røykende videregåendeelever som står midt i fortauet med miniskjørt i omså 40 minus, og et uendelig tall med trafikklys som gjør sykling i Bergen til noe av det mest frustrerende man kan finne på å gjøre når man har dårlig tid.
• Skole: Skole er… vanskelig! Det er ikke gøy, det er bare strevsomt. To friår fra det harde liv har tydeligvis tatt helt knekken på mattehjernen min, og det jeg en gang syntes var gøy er nå bare tortur. Hvis noen kan fortelle meg hvorfor jeg gjør dette, blir jeg glad.
• Vær: I Bergen skal det regne mye. Det har det ikke gjort etter at jeg kom hit. Jo, det har regnet, men ikke mye. Så her er det noe galt. Jeg tror værgudene venter på at jeg skal komme frem til at Bergen er en helt fantastisk by med nydelig klima, før de bestemmer seg for å drukne meg en dag jeg naivt sykler til skolen iført shorts og t-skjorte. Men hah, dere lurer ikke meg!
• Festing: Den nye trenden innen party-triks er den fantastiske rockeringen. Nå snakker vi ikke om den lette plastringen du får i leketøysbutikken, men om det 1,5kg tunge monsteret du får fra rockering.no. Den gir magen hjuling, og er et fantastisk redskap å bringe fram når promillen er høy nok. Jeg er fremdeles ikke god nok til å utkonkurrere de beste, men jeg blir bedre, og en vakker dag skal jeg også kunne hevde meg.
• Plagsom festing: Det er noen i dette huset som liker å feste. Mye. Det er ikke så gøy for en stakkars usosial sjel som prøver å ignorere høylydt D.D.E-gauling fra diverse fulle mannfolk. Det er kun i EN by jeg takler D.D.E – og det er i Trondheim. Skal dette fortsette kan jeg likegodt flytte?
• Snop: Jeg og Mona er glad i snop. Vi pleier absolutt ikke å sykle helt inn til sentrum bare for å handle smågodt på kinoen uten å se en eneste film. Nei, absolutt ikke!
• Å gå tur i de syv fjell: Nei, det har jeg ikke gjort.

Å liksom fikse blogg

Jeg prøver å fornye bloggen min, men det går ikke så bra. Tittelbildet har jeg planer om å endre, men det får ta sin tid, siden jeg ikke har så mange bilder på lager. Så foreløpig er det et tilfeldig bilde av sjalet mitt.

Så hvis ting ser ut som et jordskjelv her inne er det ikke meninga. Jeg har hvertfall oppdaget to ting.

1. Jeg hater WordPress.

2. Jeg hater CS3.

Jeg har funnet ut en tredje ting også. Jeg er tilbakestående når det kommer til redigering av bilder og bloggting. CS3 er litt vel avansert for en som er vant til Elements, og jeg får ikke til noe så latterlig enkelt (??) som å legge tekst på bildene.

Og hvis en smart sjel vet hvordan man endrer fargen på teksten inne i wordpress, uten å måtte endre til et annet stygt design, så blir jeg glad.

Øl på en fredag klokka 20.

Okei, nå skriver jeg ikke et langt, gjenntomtenkt innlegg. Jeg skriver et forbanna innlegg. For hva pokker feiler det dere tjueårige idiotgutter som tror at dere er verdens midtpunkt en fredags kveld klokka 20 når dere skal ha øl???

Jeg har vært så (u)heldig å få begynne på jobb i dagligvarebransjen. Hurra. Jeg savner å pushe spill, det var mye enklere. Folk var enten rare eller så var de ikke det. De var ikke teite ungdommer med manne-PMS.

Til dere som ikke vet det; i Norge er det ikke lov å selge alkohol i butikker etter klokka 20 på hverdager. I mange butikker går det ikke en gang an å slå inn alkohol på kassa etter klokka 20. Og det tror jeg de fleste vet, siden hele Bergen bestemte seg for å handle øl i dag klokka 1950. “Oooh, ti minutter til ølsalget stenger, det rekker jeg!”. Vel, NEI din fjott, det gjør du IKKE! Hadde dere øltørste idioter brukt hjernen kunne dere forstått at resten av Bergen tenkte akkurat det samme, og dere hadde handla øl minst en HALV time før. Bruk IQ-en til noe mer enn å regne ut hvor mye øl du trenger.

I dag sto det nemlig sikkert 40 mannegutter i 20årene i kø for å handle øl ti på åtte. Klokka tikket, og klokka ble 20. Fremdeles mange ølidioter i kø. Og kassa kan ikke slå inn øl lenger. Tror dere øldrikkerne tok det med et smil og sa til seg selv “neimen oida, neste gang må jeg beregne mer tid på en fredagskveld gitt!”? Neide, de ble sure og tverre og gretne. “Jeg kom jo inn i butikken kvart på åtte jo og da var øla der! Jeg må jo få lov å betale!”. Jeg forklarte tålmodig at det er kundens ansvar å sørge for at man har betalt innen åtte og at kassa hadde en sperre. “Jammen jeg kom kvart på åtte jo!”. NOT MY BLOODY PROBLEM!!! En sperre er en sperre og jeg gidder ikke akkurat bryte reglene jeg har bare for å blidgjøre fredagskvelden til en furten dust. Og det var dessverre ikke en furten dust, det var mange furtne duster som sto og kjeftet på meg som var så teit at jeg ikke kunne bryte reglene. Skulle ønske god kundeservice av og til innebar at man kunne denge ølflasker i hodet på folk og be de bruke sunn fornuft.

Så da vet dere det. Skal dere ha øl, kjøp den klokka 19. Eller 1915. Ja, for all del, KJØP den gjerne 1945 også, men still deg ikke i kø 1950 og forvent at en kø på 20 mann og 200 øl suser avgårde.

Sånn bortsett fra det, er jobben fin, hvis noen måtte lure. Før 20 er de fleste kundene ganske hyggelige, og det er jeg også.

Mennesker jeg treffer, del 2

Jeg har (endelig?) flyttet på meg, og befinner meg for tiden i Bergen. Jeg har kommet fram til at det bør være en trygg avstand til Stavanger, slik at jeg kan fortsette min beretning om alle de rare menneskene jeg har truffet på der.

Ikke det at noen av disse menneskene er så farlige. Ikke tror jeg de bruker Internett heller, så sjansen for at de leser bloggen min er vel minimal. Men likevel, man vet aldri.

Mange av disse menneskene jeg traff på, som gjorde dagen i butikken mer innholdsrik, sluttet dessverre å komme etter at vi pusset opp og endret kjede. Mulig at de ikke likte den nye, lyse butikken vår – den gamle, slitne bula var nok mer tiltrekkende for suspekte samtaler. Sånn som sexslavemannen – han har jeg jo allerede nevnt. Vi har også pornofyren som ble svært ekstatisk over Gamereactors Age of Conan-cover og den store slegga, før han pusete fortalte hvor mye deilig den slegga kunne brukes til.

Boblejakkemannen derimot (fra tidligere blogg, han med Wåww inøff), han sluttet ikke å komme, tvert imot. Flere ganger i uka var han å se i døråpninga vår, mens han ropte et muntert “halloo, her e eg!” (i et tonefall som sa “er dere ikke glade for å se meg?!”), før han kom inn, skvettende med kaffekoppen sin. Han brydde seg ikke om at lokalene var finere og lysere, og spurte fremdeles etter Tante Pose (som er en annen, vond historie).

De som har god hukommelse kan kanskje huske at jeg måtte ta han i hånda sist, etter raserianfallet hans. Vel, nå har jeg lært at det ikke var lurt. Mannen er nemlig visstnok kjent for å låse seg inn på offentlige toaletter, bruke en haug med såpe, og ja… ta på seg selv. Nok sagt. Er det rart at jeg ble litt småpanisk hver gang han kom sluntrende inn, og ville håndhilse som takk for sist?

Så var det Kautokeino-mannen. Min største fan (vel, fan er vel kanskje å overdrive en smule, men han ble sikkert ikke glad da jeg flyttet). Til tross for kallenavnet så er det ikke snakk om en mann fra Kautokeino, neida, det er en pur ekte rogalending. Han overhørte en samtale mellom meg og dansken på jobb en dag, og greide å oppfatte at jeg er fra Kautokeino. Siden var han frelst. Han skulle vite alt.

Hvordan kom man seg til Kautokeino? Hvor kaldt var det der? Hvilken vei kjører man, og om man kunne kjøre med bil? Og når han burde dra dit. Høflig og naiv som jeg er forklarte jeg ham at han burde dra dit i påska – det er da ALT skjer (i tilfelle noen lurer). Han ble ekstatisk og ba meg skrive ned når påska neste år er. Det visste jeg ikke akkurat på stående fot der og da, så mannen konkluderte med at påska i 2009 måtte være i juni…

Noen uker senere stengte vi butikken for å pusse opp, og jeg hørte rykter om at en merkelig mann hadde vært og spurt etter meg. Etter nyåpningen dukket han opp igjen – denne gangen med et Norgeskart. Det falt han ikke inn at jeg faktisk sto på jobb, så han slengte kartet på disken og dro fram en liste med spørsmål. Kjøreruta hans var klart streket inn på kartet, og han skulle reise til sensommeren. Han ba meg forklare hvor han burde kjøre, og jeg prøvde å forklare at jeg ikke visste. Det er faktisk ikke sånn at alt nord for Trondheim er et knøttlite område lommekjent for enhver nordlendig, og jeg har ikke peiling på hvordan man kjører fra Bodø til Bjerkvik. Vi finnmarkinger dropper som regel hele landsdelen og kjører via Sverige, men det ville han ikke høre snakk om. Her var det detaljerte veibeskrivelser fra Skibotn som var tingen.

Han forstod nok til slutt at jeg ikke var den beste karttjenesten å oppdrive, og ble ganske henrykt da jeg forklarte at det eksisterer turistinformasjoner i landet vårt (det hadde han nemlig ikke hørt om). Men det kulturelle og religiøse, DET måtte jeg da kunne fortelle om. Han pekte febrilsk med pennen sin på kartet, og spurte hvor han kunne finne de fanatisk kristne som man så i filmen Kautokeino-opprøret. Hadde de gjemt seg i skogen? Hvor i skogen? Nøyaktig hvor på kartet? De bodde vel i telt? Jeg prøvde å si at det ikke er noen som helst kristne i vår del av landet som gjemmer seg i telt i skogen for å sette skumle slagplaner, men det trodde han hvertfall ikke på. Det MÅTTE jo være noen igjen av disse fanatikerne i filmen (var de nå så fanatiske?). Så pekte han igjen på kartet og ba meg så inderlig om å bare vise et område hvor de kanskje kunne være i disse teltene sine. Det endte opp med at jeg slo en stor sirkel rundt en ganske betydelig del av Nord-Troms og Finnmark og sa han kunne lete der – av og til er feilinformasjon bedre enn ingen informasjon (hvertfall når du skal bli kvitt noen).

SAS-mannskapet var også innom. Eller, SAS-mannen. Han gikk i SAS-klær og hevdet han var ansatt, men jeg håper inderlig han ikke har adgang til Sola-flyplass på ordentlig. Han skulle også håndhilse med alle oss som sto på jobb, og langet i vei om denne jobben sin på Sola. Så klaget han litt over den ene gangen han hadde spilt Flight Simulator hjemme, og hadde ringt Solas flytårn og gitt beskjed om at han hadde krasjet flyet sitt. De hadde ikke blitt så glade, og han fikk et advarselsbrev i posten, og han kunne ikke forstå hvorfor de tok så seriøst på det. Men han hadde i det minste lært at han burde skille FS og virkeligheten, og skulle ikke gjøre samme feil igjen. Fint for han.

Til sist har vi igjen en mann jeg ikke traff på jobb, men en jeg traff på bussen (selv om jeg prøvde å være mest mulig typisk norsk – kald og avvisende). Han var utrolig pratsom, og inviterte meg hjem til seg på pepperkaker og singstar (merkelig nok takket jeg nei). Han ble også veldig begeistret da han hørte at jeg var fra Finnmark (jeg sa først Kautokeino, men det trodde han var på Østlandet), og begynte å snakke om en venninne han hadde. Hun bodde nemlig også i Finnmark, nærmere bestemt Hardangervidda. Ja. Hardangervidda. Igjen var jeg høflig, og bare nikket anerkjennende fram til han begynte å snakke om alle Frøken Norge-babesene han skulle på fest med helga etter. En klem måtte han også gi før vi skilte lag ved stien som skilte våre to altfor nære nabolag. Siden den kvelden har bussturene mine blitt enda mer kalde og asosiale – de få imøtekommende menneskene man treffer på bussen er virkelig ikke verdt det.

Så det var siste rest av Stavangers raringer. Det er selvfølgelig flere jeg ikke har nevnt, men det er ikke alt i denne verden som egner seg på trykk. Så gjenstår det bare å se hvordan bergenserne takler en same i byen – og om de har like mange sjarmerende raringer. Jeg skal i hvertfall ikke stå i Stavangers barskeste butikk lenger, og akkurat det er litt tungt å tenke på. Jeg har truffet på en enorm mengde sære, vanskelige, smålige og herlige kunder, og ikke minst hatt verdens beste arbeidskolleger (om enn ikke litt mobbete av seg). Og boblejakkemannen… ja, han kommer jeg faktisk til å savne en smule!