Prikkerom

I dag var jeg på jobb.

En kunde kommer inn og skal ha to filmer:

“Kan jeg få avslag på den ene?” *Glise bredt*

“Nei, beklager, det kan jeg ikke gi deg,” sier jeg blidt tilbake og prøver å finne frem filmene.

“Å jo, kom igjen da!! Bare litt…!” *Glise mer*

“Nei, jeg har ikke lov til å gjøre sånt, “sier jeg igjen, fremdeles like blid.

“Pleeeease!”

“Nei!”

“Om du gjør det skal jeg være sexslaven din i en måned!!”

Sukk. Er det rart at jeg faktisk liker jobben min (ja, det ER rart)?

Sånn bortsett fra det kan jeg informere om at jeg har hatt enda flere rare kunder innom siden forrige kundeblogg (som f.eks Kautokeinomannen som var helt i hundre, eller dongen, og så er det boblejakkemannen som jeg har fått mer informasjon om som man helst IKKE vil vite, grøss og gru!), men jeg tør ikke å skrive om de kundene før jeg har flyttet fra byen. Man vet jo aldri når de sniker seg inn her, og så stomper inn i butikken for å kaste kassapparater på meg eller noe…

Men det kommer. Flere utleveringer av uskyldige(?) mennesker altså. Jeg tror faktisk det må bli en bok til slutt, om jeg ikke slutter i jobben snart.

there was no escaping the sound of her agony.  

…

I høst greide jeg endelig å grave fram leselysten min, og det har resultert i at jeg de siste månedene endelig har greid å lese flere gode bøker. The Book Thief av Markus Zusak og Den Usynlige Muren av Harry Bernstein er begge bøker som virkelig greide å engasjere og forundre meg, -førstnevnte var så bra skrevet at jeg måtte lese så sakte som mulig for å nyte språket og oppbyggingen. Nå har jeg nettopp lest ut Brent Levende av Souad, en bok jeg flere ganger måtte kaste fra meg fordi jeg ble så forbanna over menneskets tilsynelatende naturlige ondskap.

Sitatet ovenfra er hentet fra en sånn bok, som gjorde meg forbanna, kvalm, trist og skamfull. Skamfull over å være menneske, og skamfull over å sitte inne med så lite kunnskap. Resultatet fra handlingen beskrevet ble en død kvinne, og et dødt barn hengt opp i et tre som en manifestasjon på enkelte menneskers makt. Boka det gjelder er Survival In The Killing Fields, skrevet av Haing Ngor i samarbeid med Roger Warner. En beretning om hvordan legen Ngor mirakuløst greide å overleve Røde Khmers regime i Kambodsja, trass i at han tre ganger ble tatt til fange for å bli torturert (for å få ham til å innrømme at han var lege), trass sykdommer og sult. Haing Ngor er forøvrig den samme mannen som spilte Dith Pran i filmen The Killing Fields, en film som strengt tatt ikke yter rettferdighet ovenfor sannheten man blir presentert for i boka, - en film tilpasset vestlige sinn som foretrekker sannheten innpakket i glanspapir. Boka er ikke tilpasset sånne sinn.

Jeg angrer definitivt ikke på at jeg leste boka, jeg angrer bare på at jeg ikke leste den før. Jeg har selv vært i Kambodsja, gått i Tuol Sleng fengselet og sett bilder fra mange av hendelsene, besøkt The Killing Fields, og alle de skremmende følelsene som den gang dukket opp var til dels gjemt og glemt da jeg begynte å lese. De følelsene kan man trygt si kom stormende tilbake.

Det er ufattelig trist, patetisk, latterlig, velg ord selv, at norsk ungdom får vite så lite om hva som hendte i Kambodsja for knapt 30 år siden. Mange skoler nevner ikke dette med et fnugg, og jeg var ærlig talt ganske kunnskapsløs selv fram til lærerne på Global Village stappet litt historie i hodet på meg. Det er derfor jeg velger å skrive en blogg om denne boka, sånn at andre i det minste vet at den finnes, og at den bør leses, uansett hvor lite eller mye man vet.

Boka er dønn ærlig - Ngor innrømmer alt om sine mørkere sider, forteller både negative og positive sider ved Kambodsjansk kultur, og ikke minst, tilbyr leseren historiske fakta samtidig som han beskriver det følelsesmessige kaoset han og kona gikk gjennom.

Boka fikk meg til å grine, den ga meg mareritt og den skremte meg. Den skremte meg fordi den forteller sannheten om mennesket. Trenger man flere bevis på hvor sårbart mennesket er, på hvor enkelt det er å dytte en enorm gruppe mennesker i gal retning og dermed drepe tusenvis av uskyldige på de mest bestialske måter, - og attpåtil bli stolt av det?

“Don’t look back, ” they said. ”Just keep on walking. Go home.” 

Jeg har mange ganger stått på jobb og opplevd kunder som har vært så spesielle at jeg etterpå har tenkt at dette må jeg virkelig skrive blogg om. Dessverre har jeg utsatt dette gang på gang (man blir sløv av å ikke gå på skole, tro meg), men nå på lørdag bestemte jeg meg for å realisere planen. Visse episoder, og ikke minst mennesker, fortjener virkelig å bli skrevet om.

For eksempel mannen og damen som troppet inn i butikken vår nå på lørdag, smilende og glade. De spør om vi kan hjelpe dem med et problem, og vi sier joda, vi kan prøve. Jeg kjenner samtidig nervene mine spenne seg, for med datakræsj er Google milevis unna, og Google er uten tvil ens beste venn i denne jobben.

Disse to godt voksne menneskene drar opp et brev og slenger det på disken. De vil bare ha adressa til Funky Friends! Dere vet, den Astronaut-sangen som går på barne-tv. For øvrig den samme sangen min kjære morgenblide niese vekket meg med akkurat den aktuelle dagen.

De har skrevet et fanbrev til Funky Friends, og mangler nå altså adressa. Mens jeg leter høyt og lavt etter et Hits For Kids cover står de og jamrer seg over at de blir mobbet pga. deres spesielle interesse for denne sangen. Dette har de også skrevet i brevet, slik at Funky Friends kan forstå hvor tungt de har det. Samtidig forbanner de NRK og barne-tv for at sangen blir sendt der, siden dette vil resultere i at barn også vil mobbe dem. Jeg nikker og ser medfølende på dem, samtidig som jeg forteller dem at det dessverre ikke står noen adresse på coveret, bare utgiver. Ja, men det holder jo i massevis, stråler de, og får meg til å skrive Funky Friends, Universal Norge AS, Oslo på brevet deres. Posten vil helt sikkert få brevet fram mener de, for alle vet jo hvem Funky Friends er, og hvor posten deres skal. De jamrer seg litt til over mobbinga, kjøper seg tre smiley-buttons hver, og går glade ut av butikken. For en gang skyld har jeg møtt småmerkelige mennesker som får meg til å smile, ikke bli redd eller forbanna.

Da er det annerledes med boblejakkemannen. Han kommer alltid når jeg er alene på jobb, og de dagene han er ute kommer han innom flere ganger. Han får meg til å åpne de forseglede DVD-ene for å vise at de ikke er ripet. Han spør meg om DVD-spilleren kan vaskes med Zalo hvis filmen ikke fungerer, og om det går bra å ta i en DVD etter å ha spist. Han knurrer til de andre kundene (her snakker vi om skikkelig knurring, nok til at folk forskrekket snur seg og går vekk), og tåler ikke å stå i kø.

En gang ber han om filmen “wåww inøff”, den med en båt som går ”svooosj!” vet dere. Når inkompetente meg ikke forstår hvilken film det er, brøler han høyt til meg og blir forbanna. Han kjefter og klarer til slutt å overtale meg inn på bakrommet for å vise han filmene vi har (og det er MANGE!), mens han står utenfor. Tilfeldigvis kommer det til slutt fram at det er James Bond han vil ha, og da faller brikkene på plass. Wåww inøff. Svosjende båter. The world is not enough. Mannen får kjøpt filmen, takker meg og tar meg i hånden gjentatte ganger for å unnskylde seg og sin agressive oppførsel. Det syns jeg er stort av ham, men likevel får jeg mest lyst til å gjemme meg i skapet under kassa hver gang jeg ser han.

Så har vi forseglingsdamen. Hun er på julehandel og kjøper film til barnebarna sine, mens den voksne datteren står ved siden av. Jeg får beskjed om å pakke inn filmene, og spør derfor om hun vil ha byttelapp med. Ja, det vil hun. Jeg drar opp forseglingslommene våre, som logisk nok er av plast, og damen blir forbannet. Ikke pokker om jeg får lov til å bruke plast på filmene! Det kan jeg bare glemme! Jeg blir forfjamset og forklarer at hun ikke kan få byttelapp uten å få varene forseglet (i så fall kunne jo folk bare ta med seg filmen hjem, se den, og så bytte den til en ny en). Nei, men da skal hun ikke ha noen byttelapp! Datteren prøver å forklare moren at det er greit med en byttelapp, for det er ikke sikkert barna liker de filmene. Forseglingsdamen blir enda mer opphisset og sier at det er da jammen ikke hennes problem, da barna får vær så god være glad for det de får uten å kreve mer, mer, mer. Hun røsker til seg filmene, uten plastikk, og begynner å gå ut av butikken.

Før hun er ute snur hun seg og gir meg et lite foredrag om hvordan butikker som oss er ansvarlige i dagens klima- og miljøproblemer takket være all plasten vår. Vi som står der burde jammen ta oss sammen og finne på en mer miljøvennlig måte å gjøre bytting mulig på. Ja, takk kjære forseglingsdame, for å ha gjort meg oppmerksom på alle miljøproblemene jeg skaper, jeg skammer meg…

Nå er ikke jeg den eneste som får rare kunder, heldigvis. Butikksjefen fikk i vinter besøk av en mann som ville ha James Bond; Casino Royale på VHS. Denne mannen ble ikke videre lykkelig da han fikk vite at filmen ikke er utgitt på VHS, og at VHS ikke produseres i det hele tatt lengre. Også denne mannen begynte å kjefte og styre, og forklarte butikksjefen grundig at han hadde hele James Bond-samlingen på VHS, så hun kunne ikke komme her og si at han ikke kunne få den siste på VHS også!

Ikke vet jeg hva det er med mannfolk og James Bond, men det er tydeligvis et ømt tema. Aldri kødd med en mann og James Bond-filmene hans!

Likevel, jeg kan trygt slå fast at rare mennesker ikke alltid er kunder i en butikk. På vei til bussen i dag treffer jeg en gammel (ja, gammel) spanjol. Han vil bare hilse på alle forbipasserende sier han, og holder meg i hånda mens han stryker den febrilsk og spør om jeg er halvt fransk. Nei, jeg er ganske norsk, sier jeg… Hvordan jeg kan se fransk ut med genserhalsen trukket langt oppi ansiktet og jakkehetta hengende ned over øynene er for meg et mysterium.

Han beklager så at jeg ikke har tid til å snakke mer, siden jeg skal rekke bussen, og håper at han kan treffe meg igjen en gang jeg har bedre tid. Han kysser meg på hånda og vinker farvel. Jeg på min side springer stresset bort til bussen og setter meg i en mørk krok med ørene proppet full av musikk i redsel for at noen andre skal kaste en imøtekommende blikk på meg.

Hvem var det som sa at nordmenn er kalde, usosiale vesener?

Har fått en del småklager på privaten de siste ukene (månedene?) over at jeg aldri oppdaterer bloggen min. Klagerne har vel kanskje rett.

 Så nå tar jeg meg hvertfall bryet med å fortelle at jeg ikke har oppdatert bloggen på lenge. Framskritt, ikke sant? Noen bilder kan jeg jo også plotte inn, bare for å gjøre akkurat denne posten litt mer fargerik.

Jeg har i hvertfall endret hodebildet på bloggen, som er et resultat fra de gode, gamle dagene på Solborg; nytt (eller ikke) speilrefleks, en søt dukke og badet mitt på Solborg. Alt i bloggen min har på en måte falt tilbake på Solborg, og nå må jeg rett og slett prøve å tilpasse det livet uten skolen. Det er faktisk vanskelig! Og litt skummelt! Det skjer ikke sprø eller rare ting i hytt og gevær lenger, og man har ikke en meningsfull diskusjon i resepsjonen daglig heller, som inspirerer til nye setninger. Hva skal man da skrive om?

 Livet hutrer og går i hvertfall for min del fremdeles her i denne regnværsbyen Stavanger. Jeg har fått en herlig jobb i byen, og bruker noen timer i uka på å være leksehjelp også. Er glad for at jeg bestemte meg for å bli i Stavanger etter Solborg, for nå har jeg faktisk blitt kjent med byen utenfor borgens mange vegger, og oppdaget at det faktisk er en del mennesker her i byen som det er verd å bli kjent med. Det er ikke verst bare det. I tillegg skjer det en del andre ting i livet som gjør at det kanskje blir vanskeligere å løsrive seg fra denne landsdelen enn først planlagt, uten at jeg skal utdype det for mye.

Noe mer meningsfullt enn det skal jeg ikke skrive om denne gangen. Jeg skal prøve å komme i gang med blogginga igjen, og hvis ikke skal jeg i det minste prøve å stenge Prikkerommet for godt. Fortsett gjerne med masinga, det hjelper:p

Kyr i solnedgang en plass på Jæren… Vel, det var kyr der da jeg tok bildet hvertfall!

Og dette tror jeg er ved Jøssingfjorden?

Dette skal jeg også gjøre når jeg blir stor - bare male framsida av huset!

Legger ut reiseteksten min til årboka her, siden jeg er for lat til å lage et eget blogginnlegg om den flotte turen.

Vi er de gale og globale på tur, og gleder oss denne gang til å få oppleve noe av det sørøst-Asia har å by på. På planen står både opplevelser forbeholdt oss rike, som shopping og beskuelse av historiske monumenter, og muligheten til å oppleve noe av fattigdommens realitet.

Vi begynner med noen dager i Bangkok i Thailand, og bruker tiden på shopping og besøk av daghjemmet Home of Praise.

Videre beveger vi oss over grensa, til nabolandet Kambodsja. Vi vet hva vi bør forvente, men likevel blir flere overrasket, ja, kanskje skuffet, over å se den store kontrasten. Tiggere som ikke nøler med å vise deg hvor livet har ført dem og som kan gå langt for å få deg til å dele ut en liten slant. Barn som vil selge deg bøker om dette flotte landet, eller kanskje de vil pynte deg med et lite armbånd. ”One dollar” blir raskt turens slagord. Alt de vil ha er en dollar.

Siem Reap er byen vi starter i. Kambodsjas stolthet Angkor Wat blir hovedmålet, og her tilbringer vi en hel dag. Angkor Wat med sine mange templer vitner mektig om hvilken stormakt Kambodsja en gang i tiden har vært. Hele opplevelsen er så sterk at både ord og bilder blir meningsløse, - her er det bare å nyte øyeblikket.

Foto: Anne-Britt Halonen

En busstur som viser oss et glimt av levekårene i de fattige landsbyene bringer oss videre til hovedstaden Phnom Penh. Her er hovedmålet å besøke ICC. Selve besøket er informerende, og mange av prosjektene deres virker interessante og nyttige. Men det senere besøket ved en av ICCs faktiske prosjekter viser oss at det ikke alltid er så enkelt å delta i andres engasjement.

Vi besøker nemlig et barnehjemsprosjekt, med håp om å få delta. Barna tegner og ler, men hva gjør vi? Vi sitter der. Kommunikasjonen halter, og vi prøver desperat å involvere oss, men innser etter hvert at vi kun passer inn som tilskuere. Vi skal ikke hjelpe, vi skal ikke leke, vi skal bare glo. Er det slik barna skal se på oss vestlige, som et publikum til deres liv?

Kambodsjas mest brutale historie blir vi presentert for dagen etter. Vi reiser til Killing Fields, der et høyt antall mennesker ble drept under Pol Pot -regimet. Dette er en historie de fleste av oss vet skammelig lite om, og det er nesten flaut å se på hva som har foregått her i nyere tid uten at vi norske ungdommer har lært noe om det. Vi får se massegraver, drapsgjenstander og hundrevis av hodeskaller til de mange uskyldige ofrene. Det eneste harmoniske å finne er den stekende sola, og den viser oss at grusomheter uten problem kan foregå i fullt dagslys.

Videre drar vi til folkemordmuseet, som tidligere har vært en skole. Under Pol Pot -regimet ble skolen omgjort til fengsel, og vi får vandre i cellene der grusomme ting har funnet sted. Vi finner bilder av ofrene, og mange av de er barn. Følelsene går i krøll hos mange av oss, og stemningen blir amper. Noen mener det er en skam å sette ofrene så respektløst på utstilling på denne måten, mens andre mener det er bra at sannheten blir vist fram, og at det er en siste måte å vise ofrene ære på. Uansett hva vi mener, er det ingen av oss som liker det vi blir konfrontert med.

Likevel er ikke alt elendighet på denne turen, og vi får et nytt høydepunkt. I regi av ICC får vi besøke enda et barnehjem, og her får vi leke med barna. De er helt i hundre, og vi får barnehender omkring armene våre og flere barn i fanget. De vil leke og kile deg, og bli tatt bilde av. De stråler av glede, og de globale hjertene blir nesten overopphetet og sjarmert i senk.

Før vi reiser videre til Koh Chang i Thailand får vi oss en kort affære i kystbyen Sihanouk Ville. Her rekker vi å sprade rundt på fantastiske strender i eksotiske omgivelser før vi igjen krysser grensa.

I Koh Chang lever vi turismens glade dager. Solbrente og svette tar vi tak på shopping og strandliv. Vi er slitne og varme, og lengter hjem. Vi er stappfulle av inntrykk som det vil ta oss lang tid å bearbeide, inntrykk som kanskje er så sterke at de ikke når helt inn. Vi har igjen fått sett virkeligheten, og fått bekreftet at verden er urettferdig og kontrastfylt. Nå er det bare det enorme arbeidet med å bruke inntrykkene til noe konstruktivt som står igjen. Og der står vi med ansvaret alene.

Mona og jeg har vår egen sang. Tainted Love. Mona og jeg er også elendige til å synge.

Så da sa det seg selv, at vi to bare måtte være med da det skulle være Solborg Grand Prix. Vi meldte oss på og satte i gang med øvinga. Vi valgte My Ruins versjon, som er en ekte, god jentemetal-versjon med grimvokal på slutten.

Navnet på bandet ble Lukket Avdeling. Under en fest ble det avgjort at vi skulle synge samtidig som vi pusset tennene. Og under øvingen kom vi på mange flotte, ustabile og helt syke dansemoves. Erik lagde forfilmen vår, der vi satt i mental ubalanse og koset med tannbørstene våre.

Var vi nervøse før opptredenen? JA!

Var vi redde for at folk ikke skulle le, og bare synes vi var teite? JA! Hadde vi det gøy? JA! Det var rett og slett knall. Folk lo seg skakke, noen ble kanskje skremt av vår naturtro opptreden som mentalt syke. Og grimvokalen vår var rett og slett konge (vel, så konge som det kan bli når to jenter som ikke kan grimme faktisk gjør det). Vi tok sjansen på å drite oss ut, og endte opp med å ha kanskje årets beste opplevelse, for vår del.

Det enest negative å si er at tannkrem tydeligvis kan være skadelig. Etter mange dager med øving er munnen min helt tørrlagt, og leppene kjennes som sandpapir på innsiden. Grimvokal er heller ikke noe bra for halsen, og jeg sitter her med svært sår hals. Men, noe må man da ofre for kunsten, og jeg syns å se en stormende karriere for Lukket Avdeling.

Men, gotisk mentalpasient var ikke min eneste rolle den kvelden.

Sunniva og jeg dannet nemlig bandet ”Jeg heter Mikkel. Jeg heter også Mikkel!”. Først var planen å bare joike Sami Eadnan, men vi avanserte litt og skrev heller vår egen sang, med vår egen joik som refreng. Navnet ble “Lulit Gahkkorluodda”, som er navnet på gata jeg bor i. Det ble lite tid til øving, og et fantastisk vakkert kostyme, som skulle forestille herrekofter. Av diverse grunner så vi heller ut som jenkadansere.

Vi lagde en unik introvideo, bl.a. med replikkene ”Vi har de høyeste stæmman i Kautokeino, så ingen kan voice over oss. Vi har vår egen voice” og “Vi sama like ikke modellering. Vi har ikke kroppa til slikt.”På den store kvelden, med lua på skeis og meg med joikearmen i full vigør (ingen ekte joik uten joikearm!) klarte vi å glemme teksten. Men samme det, samer er ikke så nøye på slikt. Vi joiket av full hals, og jeg sto så hjulbeint jeg bare kunne.

Igjen var det mye latter å høre fra publikum, og hjulbeinte forlot vi fornøyd scenen. Gleden var stor da Mikkelene senere kunne motta prisen for beste kostyme. Lukket Avdeling fikk dessverre ingen pris, og måtte slukkøret vende tilbake dit de tilhører. Radonna (Ruth) vant hele Grand Prix, og det vel forjent, med “Like A Virgin.” Vi hadde en enormt flott kveld, og Mona og jeg er allerede i gang med å planlegge vår fremtidige karriere.

Mikkel og Mikkel

Foto: Anne-Britt Halonen

Etter tre flotte uker i litt for høy varme i Kambodsja og Thailand ble det endelig påske. Påskekjær som jeg er må det jo nesten bli en litt for stor blogg om årets påske også.

Huset ble raskt fylt opp av familien, og vi var 13 som skulle dele tak. Det resulterte i at mamma og pappa flyktet ut i bobilen for å få litt ro på nettene, mens jeg, like ego som alltid, nøt å sove helt alene på det store rommet mitt (som stadig ble invadert av skjønne, men akk så plagsomme tantebarn).

Den store bekreftelsen på at det endelig var påskeferie kom under vår første felles familiemiddag i år. Tradisjonen tro ble det heftig krangling rundt middagsbordet, og hovedpartene var som vanlig pappa, søstera mi og broren min. Denne gjengen er lite oppfinnsomme, så også i år skulle de krangle om hvorvidt det var lurt å kjøre en snøskuter dit og dit, og hvor de burde stå på natta. At en snøskuter i Kautokeino kan stå sånn cirka hvor som helst ble ikke tatt hensyn til, og banneordene og veivingen haglet over den deilige kyllingmiddagen mamma hadde laget. De involverte var kanskje ikke så glade over kranglingen, men jeg kjente påskestemningen snek seg innpå under den gode, årlige Halonen-krangelen. Er det påske, så er det påske, og da må det krangles.

Filmfestival og påskefestival ble det i år også, og jeg hadde så klart store planer for hvordan mitt påskeprogram skulle gjennomføres, med konserter og dill i hytt og pine. Men etter en titt på nettbanken måtte jeg skuffet innse at Asia-turen hadde gjort drastiske overgrep på kontoen, så planene sluknet sånn litt etter hvert.

Påske ble det likevel. Litt festivalopplevelser også, takket være pappa (jeg trengte ikke en gang be pent). Jeg fikk sett Kill Buljo, den nordnorske parodien av Kill Bill, der bl.a. samer også blir noe parodiert. En del samer har gått i vrengte kofter for å vise sin avsky mot denne filmen. Kanskje jeg burde være politisk korrekt og være enig med disse vrangkofte-samene. Men dessverre, jeg synes filmen var sær og kunne ikke annet enn å le, og må dermed holde meg til den politisk ukorrekte sida der man går med kofta på retta.

Søstera mi skulle som vanlig være romantiker og Kautokeino-promotør, så også i år dro hun med seg egne påskegjester, denne gangen en vennegjeng fra studietiden hennes. Og som vanlig skulle hun dra de med på lavvotur for å vise hvor fantastisk det er og hele greia. Det uvanlige var at i år fikk jeg være med (det fikk jeg for så vidt i fjor også, men det var en familiesak)!

Og endelig ble det en veldig vellykket tur. Kanskje fordi vi denne gangen lot vær å bruke vår egen lavvo, og rett og slett betalte Viddas Veidemann for å sette opp hele mannskiten, gi oss mat og alt som trengs for å leve ute en natt. Vi kuttet til og med ut å kjøre i evigheter forbi tregrensa, og slo oss ned ved Beatnatjavri. Turistene visste da ikke at dette ikke var for langtur å regne.

Vi var 11 stykker som presset oss inn i lavvoen, og turen ble riktig så koselig. Masse skuterkjøring, en liten tur i hula som finnes der, litt joiking, en god porsjon bidos og en dram eller ti på kvelden rundt bålet.

Det var da vi skulle sove at ting ble litt verre. Vanligvis pleier de fleste av oss å fryse vettet av oss i løpet av natta, fordi bålvakten (pappa) alltid sover seg gjennom kulden. Men i år hadde vi med oss denne geniale oppfinnelsen av en LongLife-kubbe. Denne slengte vi i ovnen rett før sovetid, og la oss lykkelige ned i soveposene, med troen på en god natts søvn.

Der tok vi feil.

Jeg har nemlig aldri, aldri, aldri hatt det så varmt i en lavvo før. Aldri! Lufta var glovarm, og det var nesten så man kunne kjenne lukta av svidde tær som lå for nært ovnen. Jeg priste meg lykkelig for at jeg lå ytterst, slik at jeg kunne presse meg mot lavvoduken og den lille anelsen med frisk luft som var å finne der. De andre slengte av seg klærne, og noen endte opp med å sove i bare undertøyet. Og da snakker vi ikke om ullundertøy. Og for de som aldri har vært på lavvotur i Kautokeino på vinteren før; å sove i bare undertøyet på en sånn tur er svært uvanlig. Vanligvis ligger man i full ullmundur, intenst sammenkrøllet i soveposen med et sterkt ønske om å ta på seg kjeledressen igjen. Forøvrig lå pappa i kjeledressen sin hele natta gjennom, men det er en annen historie.

Dagen etter tok noen av oss og kjørte til Gesvarre for å vise disse søringvennene til søstera mi den ordentlige vidda, der tregrensa slutter. Jeg måtte bli med, og angret ikke et sekund. Det er altfor lenge siden jeg sist var på vidda, og det var herlig å ikke se et eneste tre, og bare kritthvit snø og knallblå himmel. Jeg prøvde desperat å ta bilder, men takket være en sur vind var det en heller smertefull opplevelse. Jeg fikk knipset litt i halvblinde, og brukte en time på å vekke liv i fingrene mine etter det. Plutselig fikk jeg også en følelse av å være halvgal turist igjen, og prøvde barskt å oppføre meg som om jeg var verdensvant på vidda ovenfor disse søringene. En same kan da ikke fryse på fingrene.

Gesvarri. Foto: Anne-Britt Halonen

Ellers fikk jeg dratt med meg pappa på Sami Grand Prix også i år. Jeg tror endelig at han har innsett at han ikke slipper unna dette, for jeg slapp å mase. Og etter 10 år med SGP var det jo på tide. For å prøve å være litt seriøs nå; Sami Grand Prix var absolutt på sitt aller, aller beste i år. Det var rett og slett gjennomført, med pauseinnslag som virkelig satt og konferansierer med litt sjarm (ikke noe man er vant til her). Sangdelen var spesielt veldig bra, jeg var rett og slett imponert. SlinCraze kom med sin samiske rappe-stil, og hadde med seg søsteren sin denne gang, og resultatet var råbra. Her har jeg gått snusfornuftig rundt og sagt at jeg ikke liker den teite musikken til SlinCraze, men her må jeg bare bøye meg ydmykt i støvet, for låta Osku bergtok meg nesten.

Vinneren av sangdelen (joikedelen gir jeg vel ærlig talt blaffen i) ble i år Ola Stinnerbom fra Gøteborg med låta Snowflow. Trodde aldri han skulle vinne, da låta var meget sær. Men den gjorde inntrykk. Stinnerbom kom på scenen i et hvitt antrekk og solbriller, og avsluttet med å hoppe rundt i bar overkropp, mens han visst nok ytret ord om klimaendringene. Unikt var det jo, og ganske så annerledes fra alt annet som har vunnet tidligere. Om jeg er enig med seieren vet jeg ikke, men Stinnerbom er en kul kar som har forstått dette med en kultur i endring, så han skal få ha den seieren med god samvittighet.

Ola Stinnerbom. Foto: Åse Pulk/NRK 

Dagen etterpå ble det revykveld for alle unntatt pappa, som satt barnevakt. Kautorevyen skulle prøve seg igjen, men det ble ikke så mye av den klassiske Kautorevyen, dessverre. Heldigvis fikk vi se en del av Ina Hættas standup-show, som var overraskende flink. Hun beviste en gang for alle at nordmenn kan gjøre så mye narr av samer som de bare vil, det er ingen andre enn samer selv som er flinkest til å drite seg selv ut. Den samiske selvironien sto høyt i taket, og Kill Buljo og alle andre som vil prøve seg på sameparodi kan gå og legge seg, for Sameina er desidert best.

Så, som sagt, det ble påske i år også. Masse liv og mye kos med familien, med noen herlige høylytte diskusjoner innimellom. Det var så bra at jeg nesten begynte å savne hjembygda mi på skikkelig. Så får jeg avslutte med årets interne påskefrase;

”Vi har STÆNGT!”

Mange klager over hvor kjedelig dødtiden på en folkehøyskole kan være. Forøvrig ellers i livet også. Det er ingenting som skjer, og folk bare venter på at opplevelsene skal komme travende. Helst skal noe stort se, og helst skal noen andre sette det i gang.

Vi finner helst glede i de store opplevelsene rett og slett. Vi bruker et halvår på å glede oss til å reise til Kambodsja, samtidig som vi kjeder vettet av oss i kalde Norge. Og ingen tvil om det, det er mye spenning og glede i å reise så langt, og det er ikke så mye man kan finne på som overgår det, her man befinner seg nå.

Men litt glede kan man jammen finne i hverdagen likevel. Det handler om å fire litt på krava, ikke være så kresen på hva som er gøy og ikke. Eller kanskje man bare må være litt rar.

Hva som trengs for å ha noen underholdende minutter på Solborg. Foto: Mona Steffensen

Mona og jeg har hvertfall greid å finne litt, eller kanskje mye, glede i enkle, rare ting. Det overgår kanskje ikke det faktum at vi skummelt snart reiser ut i den store verden, men det får tiden til å gå.

For eksempel det å spise banan med brunost rullet rundt. Jeg følte at det var en helt hinsides syk ide da Mona først presenterte den for meg. Banan og brunost klinger liksom ikke velsmakende i hodet mitt. Men, man må jo prøve ut ting her i livet, ellers finner man ikke ut noe. Vi brukte mange dager på å planlegge dette, og jeg var meget spent da vi endelig skulle prøve. For Mona var det neppe like spennende, siden hun er kjent med denne sære kombinasjonen fra før av.

Og det ble en veldig koselig stund, rett og slett. Mye latter, masse brunost klisset fast i ganen og mange teite bananbilder. Det verste er likevel at brunost og banan er kjempegodt sammen! Det stemmer!

 Sånn ser man ut når man prøver denne delikate kombinasjonen. Foto: Mona Steffensen

Bananplanen er ikke det eneste vi har gjennomført i det siste heller. Vi tok oss en tur på Rica også, bare for å ha gjort det. Og det skal alle kjedsomme sjeler der ute vite; er man kreativ nok kan man ha mye gøy i en Ricaheis (ikke tenk snuskete nå)! Vi fikk tatt flere teite bilder, og øvd på ting vi har lyst til å gjøre med uvitende hotellgjester tilstede. Dessverre var det lite ukjent folk i heisen den kvelden, så det ble bare med øvingen, men hvem vet; kanskje vi gjennomfører planene en dag.

Man må altså bare være litt kreativ. En liten tur rundt Mosvannet kan være utrolig spennende, hvis man bare tar med seg fantasien. Eller man kan bare lage en skrekkfilm. Kanskje bruke to timer på å steke kylling og pommes frites. Livet trenger ikke være så vanskelig, du kan finne ting å gjøre overalt, bare du tillater deg selv å synes at det er gøy. Alt må ikke sammenlignes med ekstremsporter og opplevelsesreiser til huttiheita. Noen ganger holder det at ting er gøy der og da. Eller er det bare jeg som er litt enkel?

Uansett så jeg er rett og slett glad for at jeg valgte å ta sjansen. Teste ut banan og brunost. At jeg gadd å bruke energi på å finne glede i noe så enkelt, og rett og slett ha det gøy med det. For fra nå av har jeg et nytt favorittpålegg; banan, brunost og jordbærsyltetøy. Det er godt det!

Da er Prikken tilbake hos søringene, etter noen heftige dager i Barteland. Det er litt (veldig) trist at verdens barskeste trøndervenner sitter igjen i Trondheim mens jeg sitter her nede i søringland og savner alt sammen. Det faktum at det er vinterferie og at de herlige søringvennene mine også er borte har en god del å si det og, men de ser jeg i det minste snart igjen!

Uansett, besøket i Trondheim var så utrolig bra. Jeg satt 17 timer på tog en vei for å komme dit, og det var så verd det! Jeg bodde hos barske Yvonne, og allerede samme dagen som jeg kom hadde de innflyttingsfest der. Tema var stort hår, og det resulterte i mange flotte sveiser og bilder. Hva som ellers skjedde skal jeg ikke utdype så veldig mye, men Krogh tok og joiket en ghostbuster-variant for meg, og det var imponerende! Et sekund trodde jeg nesten at jeg hadde en annen same ved siden av.

Tol & Tlym (Aga) med “stort” hår.

Kvelden etter startet vi hos Ailin, først med at Ailin og jeg banket hverandre i Tekken. Tora, min kjære Lofotentorsk, var tilfeldigvis i Trondheim denne helga hun og, så hun ble så klart med! Etter litt singstar og barsk grynting fra meg og Ailin dro vi ut på byen for å danse, noe jeg og Aga har planlagt i evig tid. Tol & Tlym barsk at the dancefloor together – det slår aldri feil! TrønderErik fra Solborg tok seg også en real tripp på dansegulvet, og jeg er imponert. Har jeg noen å dra med meg neste gang jeg skal danse i Stavanger kanskje? *Smile håpefullt til Erik*

Aga og Ailin på bussen til byen - Ailin viser hva et barskt blikk kan være.

Dagen etter, en kjedelig søndag, gikk til å være syk – feber og snørr og ondt overalt. Endelig en søndag jeg kunne bruke til noe vettig.

Mandagen dro jeg og Aga og spiste Norges absolutt beste hamburger på Sesam – Ingenting slår deres herlige baconcheese (og jeg liker ikke hamburgere en gang!). Veggis-Tora med sine katteøyne satt og så på, og vi hadde en interessant (?) samtale med en fyr fra Egypt. Senere spiste jeg og Tora is (jeg ble dypt skuffet over at Cielo på Merkur var borte!) før vi sa hadet til hverandre… *sniff*

Tora og meg - lykkelige for å være sammen igjen.

Siste dagen gjorde jeg ikke så mye vettig heller, før jeg tok toget ”hjem” til søringene. Her ventet snø og tynne sko og en buss som aldri kom og dermed tok tærne mine ferie frem til påske. Så her sitter jeg altså og savner alt sammen. En kort tur, men fikk gjort så utrolig mye kos, og truffet alle de barske og søte vennene mine igjen. Jeg garanterer at det blir flere trønderturer utover høsten, for dette var gøy!